Klar for virkeligheten?

Ikke helt sikker må jeg nok svare på det. Har vært sykemelt i over 6 uker, sinnsykt godt! Utenom det å være halt.. det va faktisk ganske så kjipt. Først og fremst at man ikke kan gå.. (kjipt) ikke stå så særlig lenge, ikke sitte helt vanlig (tærne begynte å bli blå og miste følelsen etter en stund) ikke dusje hele hele kroppen.. ekkelt med en fot som "aldri" vaskes.
Jeg va jo sykemeldt og da gjør man jo som en hver fornuftig pia gjør, jeg dro hjem til eadni og aehtje. Hos dem får man jo være syk og bare ligge framfor TVen, eadni ordna til og med fotbad og hjalp meg med å vaske tærne på den sykefoten. Er helt klar over at jeg er bortskjemt :) trives faktisk veldig godt med det. Når man e "syk" får man jo gjøre hva man selv vil og man "slipper" alle kjedeligheter som å lage maten :)
Har fått sydd en god del, har vært til fjells (ganske problematiskt med krykker og snø, dyp snø som man synker gjennom) og egentlig hatt en sånn vår som jeg bruker å drømme om.. I mine drømmer går jeg aldri rundt med krykker!! selvsagt..

Det jeg egentlig skulle komme fram til er at; er jeg klar for virkeligheten i det store og det hele? med jobb og ansvar? bo alene igjen? lage maten min selv?? uh.. rutiner!?! ska bite i det sure eplet snart.. skal til sjukhuset i morgen, der skal de klemme på foten min se meg når jeg går rundt og bestemme om jeg er klar å begynne å jobbe for fullt ennu... NEI!!! ikke klar..
Kan jo ikke gå særlig langt uten av leggen kramper til, uten av jeg halter som en kjærring med et kort bein, gå hele veien til jobben (det tar 10 minutter med friske bein) gå i trapper? nei nei nei.. Eller? så har jeg kanskje blitt altfor bortskjemt..


dommen faller imorgen...

og har jeg egentlig råd å ikke begynne å jobbe heltid nu?? det tar vi når det kommer..